Du er her:
Nedlastbare filer:Last ned kildefilLast ned pdf
KildekodePDF
Innledning til Sancthansnatten
ført i pennen av Asbjørn Aarseth
OPPFØRELSE
Sancthansnatten ble satt på plakaten for teaterets stiftelsesdag 2. januar 1853, og forfatterens riktige navn var for første gang med i kunngjøringen: Henr. Ibsen. Dikteren må ha vært relativt tilfreds med sitt verk. At han vedkjente seg forfatterskapet, innebar også at han fikk eneansvaret for regien. Rollene ble besatt slik at Helene Wiese spilte Fru Berg, Jacob Prom og Benedicte Hundevadt spilte rollene som hennes to barn fra første ekteskap, Jørgen og Juliane Kvist; Louise Brun spilte stedatteren Anna Berg, Andreas Isachsen og Johannes Brun spilte de to besøkende studentene Johannes Birk og Julian Poulsen, mens Lucie Johannesen spilte Nissen. En gruppe bønder samt alver og haugfolk ble spilt av statister. Prøvene kan ha startet like før jul 1852; ved Teaterarkivet i Bergen er det bevart åtte rollehefter med påskrift om at de ble utlevert 19. desember 1852.
I stedet for å benytte teaterets standarddekorasjoner valgte direksjonen å spandere penger på nye dekorasjoner, et tegn på at man ønsket å gjøre noe spesielt ut av denne oppsetningen. Ibsen hadde forfattet en lyrisk prolog om kunstens oppgave; å fortolke folkets liv. Den ble fremsagt av skuespilleren Harald Nielsen.
Både syngespilltradisjonens og operaens sterke stilling ved teatrene omkring 1850, og den nasjonalromantiske og balladepregede karakteren ved Sancthansnatten, er med på å skape et inntrykk av at Ibsen har tenkt seg mye musikk til forestillingen, særlig i annen akt. I hvilken grad Det norske Theaters musikere, arrangører og komponister har maktet å følge opp dikterens og instruktørens ønsker, er usikkert. Kildene inneholder lite om den musikken som ble benyttet.
Plakaten for forestillingen (se illustrasjon s. ) opplyser at det som vanlig ble spilt både forspill og mellomaktsmusikk. Orkesteret åpnet med ouverturen til Zampa (1831) av Ferdinand Hérold. Mellom prologen og første akt hadde man valgt norsk musikk: ouverturen til Fjeldeventyret av Waldemar Thrane. Før annen akt spilte orkesteret ouverturen til Les deux journées (1800) av Luigi Cherubini, og før tredje akt ouverturen til Le vampyr (1828) av Peter Josef von Lindpaintner. Fjeldeventyret, Henrik Anker Bjerregaards syngespill (1824), var oppført ved teateret i oktober 1851, og ouverturen av Thrane ble trolig ofte spilt til norske stykker. Ouverturene av Cherubini og Lindpaintner kan regnes til orkesterets standardrepertoar til bruk som mellomaktsmusikk.
Plakat for uroppførelsen av Sancthansnatten ved Det norske Theater i Bergen 2. januar 1853. Teaterarkivet UiB/Bergen Museum, Teatersamlingen, UiB
Musikalsk leder ved teateret på denne tiden var Edvard Bull, bror av Ole Bull. Det er ikke kjent at han har komponert eller arrangert noe musikk til teaterets oppførelser, og det er tvilsomt om han hadde den nødvendige musikalske utdannelsen og erfaringen til å komponere eller arrangere musikk til oppførelsen av Sancthansnatten. En mer sannsynlig bidragsyter var den opprinnelig tsjekkiske musikeren Ferdinand Giovanni Schediwy, som i 1825 hadde slått seg ned i Bergen. En tid var han orkesterleder ved Det dramatiske Selskab og arrangerte musikk for noen av oppførelsene der. I Ibsens tid i Bergen var Schediwy mye benyttet til å komponere og arrangere musikk for teaterets oppførelser. Det fantes imidlertid også andre arrangører som arbeidet for teateret, så det er usikkert om det var Schediwy som skrev musikken.
I flere av scenene, ikke minst i annen akt, som foregår om natten og er lokalisert i skogen i nærheten av «en rund Bjergkolle» ( ), er det foreskrevet musikk, for eksempel i femte scene: «Dæmpet Musik høres fra Baggrunden; – Bjerget aabner sig, og i det Indre sees en stor og glimrende oplyst Hal […]» ( ). Det kan se ut til at det har vært bakgrunnsmusikk sammenhengende fra dette stedet og ut akten; Birks ord «Og disse Toner» ( ), aktavslutningen med «Chor af Usynlige Alfer» ( ) og «Efterspillet hendøer lidt efter lidt» (tillegg i B) kan tyde på det. Det er usikkert om noen av diktene i denne delen er blitt sunget, eller om de er blitt deklamert. Det dreier seg om balladeetterligninger, men ingen av dem tilsvarer helt noen av folkevisenes vanlige strukturer.
Det er bevart noter til tre av sangene i Sancthansnatten: Annas sang eller nynning til arbeidet, «Og hør, liden Fugl paa Furrukvist!» ( ), et blandet kor av «Bønder og Piger» som går over scenen og synger «Mens Felen klinger gjennem Mark og Li» ( ) og et kor av «Usynlige Alfer» i åpningen av annen akt som synger «Stille, stille; Natten kommer» ( ). De bevarte notelinjene til denne sangen (i tre eksemplarer) er merket «soprano». Ved oppførelsen i Bergen har den trolig vært fremført av damekor, og siden stemmen er merket for sopranene, har den sannsynligvis vært sunget to- eller trestemt. En eller to altstemmer må da være kommet bort. Notelinjer til alle tre sangene er gjengitt i sammenheng med realkommentarene.
Forestillingen startet kl. 17 og varte til kl. 20.30.
MOTTAGELSE AV OPPFØRELSEN
Av byens to aviser var det bare Bergens Stiftstidende som (5. januar 1853) bragte en omtale av denne urpremieren. Anmelderen hadde festet seg mest ved det folkloristiske apparatet:
Herr Henr. Ibsen gav i Søndags tilbedste Førstegrøden af sit dramatiske Forfattertalent i Eventyrkomedien «Sankthansnatten», med Nisse, Huldre og hvad der forresten foregaar inde i Hougen Sankthansnatten af «nationale Dandse» mellem Vætter og Huldrer, Kjærlighedsscener mellem Fjeldkongen og liten Karin m. m. (Anonym 1853a).
Teateret hadde fullt hus; mange måtte gi opp å få billett, forteller avisen, og det ser ut til at forventningene var store. Anmelderen roser de nye dekorasjonene som var malt av Frederik Sørvig; de «vare særdeles heldigt udførte og svarende til de Forventninger, man har havt om denne unge Theatermaler» (Anonym 1853a). Når det gjelder skuespillet, er vurderingen hovedsakelig basert på publikums reaksjoner, og de var ikke særlig positive. Det ser ut til at det ikke har vært lett å få med seg hva som foregår på scenen, og anmelderen gjør ikke noe forsøk på å formidle innholdet til leserne:
«Sankthansnattens» Idé og Handling er nok forblevet staaende noget paa det Uklare for Publikum, som ved Teppets Fald syntes lidt konsterneret, men vi betvivle ikke, at den anden Opførelse paa Onsdag vil give Forfatteren et mere fyldestgjørende Resultat, især dersom det gives for et ligesaa fuldt Hus som i Søndags (Anonym 1853a).
At skuespillet allerede skal være innsendt til oppførelse i Kristiania, blir notert, og for sin egen del finner anmelderen at det ikke står tilbake for et par andre bergenske stykker som nylig har oppnådd publikums gunst på byens teater. Avisen er uten tvil velvillig overfor den unge dikteren og sender sin representant også til den andre og siste oppførelsen. Håpet om et bedre resultat for Sancthansnatten denne gangen ble ikke innfridd: «I sin Heelhed maa det betragtes som et mindre vellykket Product, skjønt det har smukke Enkeltheder […] At det nu ikke gouterer Publikum, viste de tomme Bænke» (Anonym 1853b, Bergens Stiftstidende 9/1 1853).
Et par vitnemål i ettertid bekrefter at oppførelsen ikke fikk noen positiv mottagelse. Peter Blytt minnes at stykket artet seg som «en forunderlig, noget uklar Blanding af Romantik og Virkelighed», og at det «gjorde liden Lykke» (Blytt 1894, 11). Det kan nok være at Blytt hadde frisket opp sin hukommelse ved å konsultere Tharald Blancs ti år eldre bok Norges første nationale Scene (Bergen 1850–1863), hvor det heter at «Stykket gjorde ingen Lykke», noe som forklares ved at publikum nok «har følt sig en Smule forvirret over den eiendommelige Blanding af Romantik og Realisme, som her blev budt dem» (Blanc 1884, 149). Den senere bergenske instruktør, forfatter og teaterhistoriker Hans Wiers-Jenssen refererer i Aftenposten seksti år etter premieren en som var til stede, og som på spørsmålet om Sancthansnatten ikke gjorde noen lykke, svarte: «Ingen lykke? Nei, det skal Vorherre vide. Der blev baade hysset og pebet» (Wiers-Jenssen 1912).
Et inserat i Bergens Stiftstidende 9. januar 1853, samme dag som avisens omtale av Sancthansnattens siste oppførelse, kan sannsynligvis sees i sammenheng med det kildene kan fortelle om mishagsytringer fra publikum. Innsenderen, som henvender seg «Til mine Herrer yngre Medkritici i Theatret», har merket seg at det er blitt en alminnelig tone blant yngre teatergjengere at man tross mangelfull estetisk dannelse ytrer seg på høyrøstet vis og med avgjørende domsavsigelser. Han finner det nødvendig å be om forståelse for betydningen av å verne om et nasjonalt innrettet teater. Det er nemlig positive trekk å observere, og de må ikke ødelegges:
Gaar vort Theater saaledes fremad som hidtil, vil det ikke vare længe, inden det kan maale sig idetmindste med det nuværende Theater i Christiania (her tales ikke om den norske Skoles), thi der er Talenter ved vor Scene, der tegne til at blive sande Kunstnere. Derfor – nok see, men ikke røre (Anonym 1853c).
Signaturen (X.) nevner ikke noe stykke, men det er ikke urimelig å se det som en reaksjon på mottagelsen av Sancthansnatten.
Selv om man nok kan finne et og annet tegn som kan modifisere bildet av nederlag i den unge Ibsens første direkte møte med det bergenske publikum, er det neppe tvil om at han var meget skuffet over resultatet. Det ble ingen flere oppførelser av dette skuespillet ved noe teater i Ibsens levetid.